70 håpefulle frøiser som roper: «Velg meg! Velg meg!»
Vi har alle vært der. Ikke? Slapp av, du kommer dit tidsnok. Og jeg er helt sikker på at det er like vanskelig og smertefullt for alle. Når man har sådd 70 frø i håp om å få opp noe riktig fint. Kanskje det denne gangen dukker opp noe unikt? Noe man kan vise frem for verden?
For hvor stor plass tar egentlig 70 coleusfrø? Vi -og med «vi» mener jeg alle som sår coleusfrø – lever i en slags fornektelse. Vi har blitt eksperter på å skyve problemene foran oss. Vi er faktisk litt sadister hele gjengen!
Ta f.eks bredde-såing. Vi skal så 70 frø, men har egentlig litt dårlig tid. Så da hiver vi alle frøene opp i minidrivhuset, setter på lokket og lar det gå sin gang. 4-8 uker senere er minidrivhuset fullt av spirer som kjemper om plassen og du må prikle. Det er da du dypt og inderlig angrer på avgjørelsen for breddesåingen gjort i all hastverk. Hver eneste lille spire må ha sin egen lille potte.
Har man litt mer tid og selvkontroll under såingen, vil vi putte ett frø opp i hver sin lille potte. Men det er fortsatt 70 potter. Og på et tidspunkt må de bittesmå pottene byttes ut med noen større.
Og det er da problemene står i kø. For hvem har plass til 70 nye potter i hyllene? (Med mindre man har mistet samlingen sin og starter på nytt da.) Man må velge. Hvor mange kan vi velge? Hvor mange er det egentlig plass til? Og hvordan i det hele tatt ta et valg?
Noen velger vi ut fra hvem som er frømor. Kanskje frømor er av den gjerrige typen som sjelden eller aldri gir fra seg frø? Verdt å håpe på at frøisen ikke er fullt så snål? Noen velges pga bladformen, veksthastighet, farge eller rett og slett at den appellerer til coleushjertet vårt. Heldigvis er det ofte sånn at noen av de unge frøisene velger bort seg selv, men langt fra mange nok.
Etter noen smertefulle og særdeles vanskelige valg (i coleus-verden er dette reelt altså, det gjør fysisk vondt) sitter man igjen med 12 favoritter. Den følelsen! Helt fantastisk!! Noen feirer dette med et glass bobler og deler den gode nyheten med resten av oss. Andre feirer seieren mer i stillhet. Uansett, følelsen er den samme: Enorm lettelse!
Bilde av de 12 utvalgte:
Men, hey… Nå har vi plutselig et par tomme minidrivhus. Kanskje vi skulle så noen frø da? Det er jo ny Frøiskonkurranse rett rundt hjørnet. Og skuffen er full av frø som roper etter å komme i jorden. Men kanskje vi skulle begrense oss denne gangen å BARE så 40 frø? God plan.
Tanken på at vi om noen uker igjen står der, med gråten i halsen, og synes synd på oss selv fordi vi må velge….. Lærte vi ingenting? Nei! Kommer vi noen gang til å lære? Tvilsomt. Kan vi leve med det? Jepp!
Her kommer et bilde av en frøis jeg hadde sååååå stor tro på for 3 mndr siden. Skjør rosa var den. Yndig og bare vakker. Og frømor er den fantastiske My Precious. Og hvor mange nydelige frøiser kommer det ikke fra den? Nå har den fått nok tid til bevise sin rett til å få bli med videre i hyllene. I dag må den vike plassen for nye håpefulle.
Takk for at du leste bloggen. Kjente du deg igjen?
Legg gjerne igjen en kommentar om hvordan du sår eller gjennomfører den tøffe utvelgelsen.
Slike utvelgelser kan ha stor betydning for fremtidige resultater og krever både nøye vurdering og tydelige kriterier. Det er alltid interessant å lære mer om hvordan ulike faktorer veies og balanseres for å oppnå optimale løsninger. Dette temaet gir god innsikt i hvordan beslutningstaking kan påvirke både små og store sammenhenger. Visit us Telkom University Jakarta
Helt enig i alt du skriver. Men føler ofte at i coleusverden er det også mange tilfeldigheter, eller flax, som tilsier at man tok det riktige valget. De fleste av oss er amatører og i slike utvelgelser baserer vi oss ofte på magefølelsen. Noen ganger blir det en suksess. Andre ganger en fiasko. Det er jo det som er så spennende.