Hvordan og hvorfor utvikler denne lidenskapen, eller galskapen, for coleus seg? De første symptomene er ganske like hos de fleste som utvikler kronisk spragle-dille. Deretter kan symptomene utvikle seg litt ulikt, men i bunn og grunn følger vi den samme reisen.
Stadie 1: Det starter som oftest med at man får en stikling av noen med langt fremkommet dille. Kanskje er man på besøk hos noen som har en hylle full av fargesprakende blad? Kanskje er man en tur i et gartneri på utkikk etter solsikkefrø og et bord med spragler bare roper etter deg?
Uansett hvordan man blir smittet, så starter det gjerne veldig forsiktig, nesten umerkelig. Du oppdager fort at den ene stiklingen/planten, den du fikk tak i helt tilfeldig, enkelt kan formeres til fler planter. Finner du glede ved det, så beklager, men da er allerede løpet kjørt.
Stadie 2: Neste fase på veien mot kronisk spragle-dille begynner når du leter etter din neste spragle. Om det er i salgstråder på nett, gartneri eller i vennens hylle er uvesentlig. Du er allerede på kjøret og føler et jag etter den neste. I begynnelsen spiller det liten rolle hva spraglen heter , hvordan den ser ut eller hvor den kommer fra. Du må bare ha den!
Stadie 3: Nå har du på et tidspunkt søkt opp og meldt deg inn i minst 2 Facebook-grupper. Du oppdager at du slettes ikke er alene om symptomene. Flere av gruppene fungerer som støttegrupper med motsatt effekt – på en måte. Det er ingen som forsøker å kurere dine symptomer. Du lærer deg å omfavne dem. Leve med dem. Og, ikke minst, videreutvikle dem.
Stadie 4: Du begynner å tømme bokhyllene for bøker og krimskrams. Du har fått mange tips om plantelys og begynner å forstå deg på brødrene Kelvin og Lumen. Du forvandler en litt mørk stue om til en solskinnsdag og en trist bokylle har blitt til en liten tropisk regnskog.
Stadie 5: Du begynner å så frø. De fleste starter med å kjøpe de frøekte hos forhandler. Spirene som titter opp på deg fra jorden er prikk like frømor. Men det gir deg en glede at du faktisk fikk det til. Derfra er veien kort til å miste all impulskontroll i en frøtråd i en av støttegruppene. Plutselig sitter du der med 100 frø, 8 minidrivhus, sprayflasker og merkepinner.
Stadie 6: Du begynner å bli kreativ. Ommøblering på høyt nivå. Du må jo ha plass til alle de nye frøisene du har sådd. Bokhyllen er full av navnede spragler, så der er det ikke plass. Ny hylle? En krok? Et bord? På do? Lage eget planterom? Uansett hva løsningen blir, så trenger du flere plantelys. Og nå har du blitt bestevenn med Kelvin og Lumen og vet hva du vil ha.
Stadie 7: Du har skjønt greia med krysspollinering. Du sitter der med hodelykt, lesebriller du normalt ikke trenger og en bitteliten pensel. Så overfører du pollen fra den ene til den andre og drømmer om hvordan avkommet vil se ut.
Stadie 8: Navning. Har du kommet så langt er det ingen vei tilbake. Mange er tilfredse med å få opp en unik frøis som for alltid «bare» vil være en frøis. Er du hardt rammet går veien videre mot navning og støttegruppene heier på deg. Et gjentagende mantra høres fra heia-gjengen «flere norske, flere norske»! Man kan få akutt prestasjonsangst og et aldri så lite nervesammenbrudd i prosessen, men fortvil ikke, støttegruppene er her for deg. Føler du at du mangler selvdisiplin og har vanskelig for å begrense deg? Vel, ikke annet å si enn velkommen i klubben
Nå har du gått igjennom alle stadiene. På veien har du lært utrolig mye om coleus, lys, vanning, pollinering, fotosyntesen, klorofyll, klipping, dverger, trips, spinnmidd, meldugg, sporter, navnede, frøiser, guttasjon, stiklinger, roting osv osv. Men det viktigste du har fått på veien mot kronisk spragle-dille er VENNER. Du begynner å chatte med mennesker du aldri ellers ville ha chattet med. Det begynner, så klart, med spragle-relatert prat. Er kjemien tilstede så utvikler samtalen seg og plutselig befinner du deg i en bil på vei til din nye venn, 30 mil unna. Eller du oppdager at din nye spragle-venn bor i samme by.
Gratulerer (eller kondolerer), du er nå offisielt angrepet av spragle-dilla. Du er også en smittebærer som sprer budskapet videre til mer eller mindre mottagelige medmennesker. Det føles godt, ikke sant?
Takk for at du leste bloggen. Håper den var til hjelp for deg. Husk, du er ikke alene.
Legg gjerne igjen en kommentar om hvordan dine symptomer utviklet seg og hvordan du takler hverdagen.
